ÅH!! Det er "ordet" jeg starter denne bloggen med.
Nettop fordi jeg blir så innmari glad og på en måte overrasket hver gang jeg tenker på det. Og det er det ganske ofte jeg gjør. Jeg er liksom skikkelig elska- sånn helt og holdent. Lille, ubetydelige meg. Altså jeg veit jeg er som støv, ingenting i den store sammenhengen- men samtidig så er jeg så innmari mye verd og elsket! Jeg blir så lamslått. Hallo.. Tenk at det går ann å få en slik kjærlighet. Jeg snakker selvfølgelig om den største over alt- nemlig Guds kjærlighet. Jeg liker all slags form for kjærlighet, alt kommer jo i bunn og grunn fra en kilde, Kilden.
Det var litt kult.. for to ukers tid siden, var jeg på Laget (kristen samling) i storefri- der var det besøk av ungdommer fra en kristen skole i Canada. De hadde om profetier, og jeg mener, det er noe jeg syns er utrolig spennende. De pekte ut folk, forsåvidt alle som var der, og snakket rett til hjertene våre. Det var ikke noe spesielt med akurat disse menneskene, men Han det er noe spesielt med er Gud. Han fortalte dem ting om oss, sånne ting man ikke forteller andre- om hvordan man av og til har det helt innerst inne i seg.. Jeg ble skikkelig rørt om jeg kan bruke det ordet, og begynte å grine- der var jeg ikke aleine for å si det sånn. Altså.. ingenting er umulig for Gud! Han kjenner alle så sinnsykt godt!
"Herre, du har ransaket meg og kjenner meg. Hvor jeg enn sitter eller står, så vet Du det. Langt borte fra kjenner Du min tanke. Min sti og mitt leie blir gransket av Deg, Du kjenner nøye alle mine veier. Ikke et ord er på min tunge, se, Herre, uten at Du kjenner det helt og fullt allerede. Bakfra og forfra omgir Du meg, og Du har lagt Din hånd på meg. Å forstå dette er for underfullt for meg, det er for høyt, jeg kan ikke fatte det. Hvor kan jeg gå bort fra Din Ånd? Eller hvor kan jeg flykte fra Ditt åsyn? For jeg opp til himmelen, er Du der. Redde jeg leie i dødsriket, se, da er Du der. Spenner jeg morgenrødens vinger, setter jeg bo ved havets ytterste grense, selv der skal Din hånd lede meg, og Din høyre hånd skal holde meg fast. Om jeg skulle si: "Sannelig, mørket skal falle over meg", så skal likevel natten være lys rundt meg. Sannelig, selv mørket er ikke mørkt for Deg, men natten lyser som dagen. Mørke eller lys gjør ingen forskjell. For det er Du som hadde mine nyrer i eie. Du vevde meg sammen i min mors liv. Jeg vil prise Deg, for ved fryktinngytende gjerninger er jeg blitt et underverk. Underfulle er Dine gjerninger, og min sjel vet det så vel. Mine bein var ikke gjemt for Deg, da jg ble dannet i det skjulte og kunstferdig knyttet sammn i mors liv. Som foster så Dine øyne meg. Og i Din bok var de alle skrevet ned, de dager som var fastlagt for meg, før en eneste av dem var kommet. Hvor uutgrunnelige Dine tanker er for meg, å, Gud! Hvor veldig er summen av dem! Skulle jeg telle dem, er de mer tallrike enn sang. Når jeg våkner, er jeg fortsatt hos Deg..."
Salme 139
