ESTONIA, reisebrev!

Tere! Mino nimi on Marita fornøyd. Mis sino nimi on?
Jeg er herved hjemme fra tidenes opplevelsesmisjonstur til Estland med Salemung. Reisen startet 28. Juli med treningsleir i Skien, fram til 31. Juli. Dette var heelt awesome og noe vi virkelig trengte før vi kunne dra på en misjonstur til et ukjent land med ukjent språk og ukjent kultur. Her var det også andre menighetsgrupper + leftovers som var og fikk opplæring, som skulle til både Estland og Ukraina. Vi var på seminarer og lærte bla om å høre Guds stemme, hvordan fortelle en bibelhistorie og hvordan dele et vitnesbyrd. Dette kom godt til nytte senere på turen vår. På leiren deltok vi på en slags natursti, i striregn og forsmak på forferdelig "Estisk" mat. Dere kan jo bare gjette hvem som vant? Jo, vi selvfølgelig.. ;)
Søndag 1. august, kl 02.00 på natta vel og merke, stod vi opp ( etter et par timers søvn) og stilte klare for en 3- timers busstur. Den bestod av for det meste trøtte tryner- bortsett fra Thorstein og meg som hadde det kjempegøy. Han babla, og jeg lo. Vi reiste i ca 12 timer og var da framme på en avsides gård på formiddagen den første dagen i august. Her sov vi to netter i telt og var med og leda en barneleir med utrolig mange herlige barn som vi har blitt så utrolig glad i. Vi arrangerte aktiviteter og holdt møter- som inneholdt ledelse, musikk, dans og drama og mm. En meget bra utfordring og øvelse. I og med at vi ikke kunne flytende estisk (hvis det er det det heter) da vi kom dit, trengtes to tolker. Med mindre du stolte nok på egne engelskferdigheter til å bruke de (og dermed èn engels-estisk tolk).
Tirsdag natt lynte og tordna det noe voldsomt- som resulterte i at vi fikk ligge i huset i stedetfor i telt.. 14 mennesker ++ stappa inn på 3 gulv med masse støv.
Onsdag var leiren over og vi ryddet opp, hadde teamsamling hvor vi prata, oppmuntra hverandre og slappet av.
Torsdagen stod praktisk arbeid for tur. Vi ble delt opp i grupper og skulle være til hjelp for noen som trengte det. Med bla "oppussing", bønn og hjelp til oppvask og bærplukking for ei dame i rullestol med mer.. Anne- Stine, Vilde, Isabell, Maria, Thorstein og jeg fikk oppgaven å male/tapetsere/sparkle vegger og vinduskarmer. Jeg tror egentlig ikke de ville ha hjelp i utgangspunktet, i og med at de "jaga" oss etter vi hadde satt i gang og prøvd og hjelpe, og begynte å gjøre det selv. Dama i huset skulle nemlig lage middag og da måtte vi fordufte en stund.. :)
Fredag leda vi bygdemøte! 200 mennesker som bor i bygda.. Nesten like mange som kom på møtet vårt.. eller, ikke helt.. Men det var iallefall èn som ble frelst og tok imot Jesus. Det var også folk som sa at de følte skikkelig Guds nærvær under møtet, noe jeg syns er utrolig flott! På møtet viste vi fram sang + dans vi hadde laga med barna på leiren, egne danser og sanger, drama og vi delte vitnesbyrd. Fantastiske vitnesbyrd. (vitnesbyrd er alltid fantastisk, for det forteller om en persons opplevels med Gud, som er veldig oppbyggende for andre å høre på)
Lørdag var fridagen vår. Da dro vi til byen og shoppa (iallefall noen..), dro på stranda og var på pizzarestaurant. Denne dagen var utroolig het! Det var 37 grader eller noe liksom.. = svette!
Kl 02.00 stod vi opp for hjemreise, og var vel hjemme i Norge ca 12 timer senere.

Jeg har lært så utrolig mye på denne turen. Jeg har lært masse mer om Gud og hvordan bruke tid på Ham, og gjort det i praksis en time omtrent hver dag. Dette styrker jo troen. Og det har vært en fantastisk gjeng fra Salem som har oppbygget hverandre og hatt et kjempefint fokus. Jeg har lært folk bedre å kjenne og blitt utrolig glad i alle og enhver. Når man lever oppå folk i 12 dager, er det klart det påvirker deg. Jeg har lært meg selv bedre og kjenne, og innsett hvor utrolig bra jeg har det her i Norge.

Vi bodde på en gård med utedo og utedusj, en gal hund og en løs cheffer. Slangene lurte også i grasset ett sted.. Mygg og klegg hørte også med. Mat (zuma) utenom det vi var vant til fikk vi også. For meg som ikke er en spesielt stor kjøttmeis fra før, var ikke kjøtt med brusk toppen av kaka. Men jeg bet i det sure eplet og har nok blitt (litt iallefall) mindre kresen og mer takknemlig. De vi var hos og egentlig folk generelt kanskje i Estland har ikke så mye som det vi i Norge har. Familien vi bodde hos var ikke spesielt rike, ikke på mat og materielt iallefall. De var derimot rike på gjestfrihet og kjærlighet. Fantastiske folk som sørger for at barn med problemer hjemme, for eksempel misbruk og fattigdom kan få være på leir og leke med andre barn og lære Jesus å kjenne, og som bla driver et rehabiliteringssenter for tidligere rusmisbrukere. Hvor stort hjerte og hvor mye man kan gi selv om man har lite selv altså.. Det er rørende!
Barna virket veldig glad for å være sammen med oss, og det var selvølgelig gjensidig! Vi knyttet sterke bånd, og det ble felt en tåre eller to da vi skulle skilles fra de. De var så omsorgsfulle tross i at de var så små, og man kunne se på oppførselen dems hva de var vant til hjemme. Symptomer på misbruk og mangel på kjærlighet ropte til oss. Det vi kunne gi dem var all vår kjærlighet og all Guds kjærlighet som elsker dem uansett hva de har gått i gjennom. Ei av jentene jeg ble spesielt knytta til, satt på fanget mitt da jeg fikk en volleyball skyti i benet. Den lille jenta begynte å trøste meg som en ordentlig voksen kvinne hadde gjort. Hun strøk og blåste og trøsta som bare det. Hvor herlig er ikke det. At et så lite menneske du ikke kjenner bryr seg så mye om deg..!
Noen få av barna skjønte engelsk, men ikke de fleste.. Men barn veit dere, kroppspråk.. Man kan si mye uten samme talelsesspråk. Og de prata lite herlig selv om vi ikke skjønte hva de sa..

Vi har fått møte og bli kjent med fantastiske mennesker og fått møte andre forhold enn norske forhold, og det har gjort oss sterkere. De levde så enkelt i forhold til oss, men på en annen side så vanskelig..

Tusen takk for en utrolig fantastisk tur- som jeg håper jeg aldri vil glemme!

Jumal õnnistagu sind!